Et blaff av inspirasjon

Jeg stortrives i den nye leiligheten min. Etter tidligere nevnte IKEA-galskap og litt småhandling her og der har det blitt ganske så koselig her. Endelig kan jeg kose meg med alt jeg drømte om da jeg så prospektet... Og best av alt: Jeg har endelig mitt eget sted til å gjøre hva jeg vil igjen. Jeg kunne for så vidt gjøre hva jeg ville mens jeg bodde hjemme hos foreldrene mine også, men noen ganger er det fint med litt tid, litt fred og ikke minst litt plass. Å lære meg å sjonglere med fem baller innen jeg fylte 30 har jo nå gått i vasken, men det var vel heller ikke den store meningen med livet, kanskje. Likevel lærte jeg noe viktig av sjongleringen - det er gøy å lære noe nytt, og dersom man bare har tid og lyst, vil man kunne lære seg alt. Jeg har nok ikke gitt opp sjongleringa helt, men det hadde jo vært litt gøy å lære noe som ikke potensielt kan knuse alt jeg møysommelig har plassert rundt i leiligheten min!?

Kreativitet og inspirasjon har alltid vært viktig for meg - jeg elsker musikk og har alltid vært veldig glad i å skrive. Håndverk derimot, og tegning, har jeg aldri virkelig fått taket på. Det mest kreative jeg har gjort noensinne var nok da jeg plasserte en Hello Kitty forkledd som en ridder i leiligheten til min kjære venn Marita, uten at hun merket det. Nå har også en vikingbror av nevnte katt funnet et nytt hjem, litt mindre ubemerket enn sist, riktig nok.



Jeg kunne kanskje startet en serie med forskjellige typer Hello Kitty, men egentlig har nok denne katterasen fått nok oppmerksomhet nå. Det er på tide å finne nye jaktmarker.

Så var det en dag at jeg og Marita satt i bilen min og snakket om alver og tegning. Plutselig, uten at jeg var helt klar over det selv, brast det ut av meg: "Jeg skal tegne en alv til deg, jeg, mellon!"

"En fantastisk alv! Du kan velge hvilken selv!"

Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg. Her tilbød jeg meg å tegne en alv til selve dronningen av å tegne alver. Dronningen av å VÆRE alv, til og med. Og dere vil nok ikke tro det, men hun svarte at det ville hun gjerne ha. Jeg føler meg så klart beæret over å skulle ta på meg et slikt oppdrag. Det er bare ett lite problem: Jeg kan ikke tegne!!!

Her er f.eks. min tolkning av "disko":



Kan dere se for dere Legolas i samme stil? Det kunne jeg nok fremprovosert av et tegneark på en eller annen måte...

Men når man skal tegne for en kunstens mester, må man prøve litt hardere, syns jeg. Så jeg har kjøpt en tegnebok!



Og den begynner i hvert fall snilt ...



Jeg gjøv løs på mitt nye hobbyprosjekt med nyinnkjøpte tegneblyanter fra Panduro Hobby. Så kan jeg i hvert fall ikke skylde på at det er verktøyet det er noe i veien med.

Først tegnet jeg et pappkrus. Kapittelet etter "streker og rundinger" var "skyggelegging", som dere kanskje kan se.



Jeg fant ut at jo mer jeg bare køla på med den bløteste blyanten, jo mer dypt og fantastisk ble kruset. Hvem ville vel trodd at det var av papp?

Så sa boka at jeg skulle snu "objektet jeg hadde valgt å tegne". Den andre siden var et deprimerende syn. Masse kruseduller!

Dette var kjedelige greier. Nesten ingen skygger! Så jeg slukket lyset, og tegnet et lys.



Ble vel egentlig mest fornøyd med glassbollen nederst.

Dagen etter var jeg sulten, og tegnet en gaffel.





Den ble jeg så fornøyd med at jeg sporenstreks bestemte meg for at tiden var kommet for å tegne min første alv!

Ta godt imot Duplolas!



Ahh... Så fager, men så sinnsforstyrret. Navnet har han fått fordi han er en slags øveversjon av sin nesten-navnebror ;)

Jeg har mer eller mindre bestemt meg for å prøve å tegne minst én ting hver dag, så får vi se hvor det bærer. Det skal uansett ende opp med en fantastisk alvetegning til min mellon, dog!

Avslutter med det som ble dagens tegning: Et glass, hvor jeg igjen gikk litt berserk med skyggelegging. Jeg burde kanskje konsentrere meg om litt enklere ting i fortsettelsen...





Skål, og god kveld :)

Jeg irriterer meg over ... IKEA!

 

Godt nytt år, alle sammen!

 

Denne lua fikk jeg i julepresang fra min kjære mellon. Ganske kledelig, ikke sant?

Juleforberedelsene falt litt bort for meg i år, for jeg hadde plutselig en hel leilighet som skulle innredes, og svært lite å innrede den med. Når jeg da likevel skulle ta meg en fridag etter midnattspremiere på Hobbiten, bestemte jeg meg for å slå to fluer i en smekk og tilbringe denne sårt etterlengtede fridagen på et av de stedene jeg kanskje hadde minst lyst til å være akkurat da: IKEA. Både jeg og mellon var særdeles overtrøtte denne dagen fordi en eller annen streng person (jeg) hadde beordret oss begge til å starte tidlig. Bevæpnet med motivasjonsmusikk og godt humør la vi i vei til lavbudsjetts-homemakerens mekka.

Det ble en lang og strabasiøs ferd, hvor vi presterte å fylle alt vi kunne dra med oss av vogner med ting, men etter å ha kjempet oss gjennom ettermiddagsrushet gjennom Oslo, kom vi oss omsider hjem. Da var vi enda noen smuler trøttere enn vi hadde vært da vi dro. Da sa mellon: La oss se på dette bordet! Så åpnet hun boksen entusiastisk. Jeg tror vi begge fikk et aldri så lite anfall av håpløshet da 40 trebiter og ca. 100 skruer falt utover sofaen min (som jeg hadde vært smart nok til å ikke kjøpe på IKEA). Hvem hadde trodd at dette lille trebordet kunne være så komplisert?

 

Mellon kastet seg likevel over instruksjonene, som var skrevet på IKEA-språk (dvs. uten et eneste ord).



Mange usammenhengende grynt og uforståelige mumlelyder ble hørt i løpet av prosessen, men enden var god. Glemte jeg å si at mellon er en helt? Vel, det er hun.




Jeg hadde et IKEA-bord! Nå gjenstod det bare et skrivebord med tilhørende stol og hylle. Peanuts!?

 

Sofabordet var forståelig nok alt min mellon orket den kvelden, men hun forlot meg med et løfte om å hjelpe meg med resten, siden jeg selv gladelig innrømmer at jeg er fullstendig inkompetent på dette området. Så jeg tilbragte en del tid ensom med mine tanker og tre pappbokser med ting som skulle settes sammen.

Så, til slutt, tenkte jeg: Hvorfor kan jeg ikke prøve? Hva er det verste som kan skje? Jeg grep skrutrekkeren med mord i blikket, og sprettet opp den første boksen.




Stolen hadde heldigvis ikke en gang halvparten så mange deler som bordet.




Skrivebordet, derimot, hadde ca. en million deler. Blant annet uforståelige ting som det her. Hva pokker?




Jeg møtte mange uoverkommelige hindre på min vei, blant annet hjelpsomme skruting som ikke var så hjelpsomme likevel fordi de var for lange, og jeg måtte ta dem av hver runde! Hva er det jeg ikke forstår her?




Likevel, etter ca. 3 timer begynte det å ligne noe. Og det "noe" var faktisk et skrivebord. Jeg følte meg ganske stolt.




Eureka! Men... Dette var da ikke bordet jeg skulle ha?



Ja, folkens, jeg gjorde faktisk kardinaltabben. I virvaret på IKEA tok jeg med meg feil bord hjem. Jeg skulle jo egentlig ha et slikt ett, med skap på siden:




Dette knøttlille bordet jeg på magisk vis har klart å konstruere, har knapt plass til PC-en min, og den flotte hylletingen vi kjøpte, passer så klart ikke. Og dette klarte ikke jeg å se før bordet var ferdig, i min streben etter å ikke være fullstendig ubrukelig. Jippi! Jeg burde kanskje ha luktet lunta da jeg aldri i løpet av prosessen måtte sette sammen noe skaplignende... Men sånn har det blitt.

Det blir nok en tur til til IKEA ganske snart.

Fornuft og følelser

Jeg er vanligvis en ganske stabil person. Jeg har jo så klart følelser, som alle har, men prøver vel egentlig som oftest å tenke rasjonelt og ikke la meg bli båret avsted på kjærlighetens vinger. Jeg tror egentlig det går nesten på kant med hva et vanlig menneske ville anse som sunt ... Men det er en annen historie. Uansett satt jeg hjemme en dag og holdt på med en eksamensoppgave og bladde inspirasjonsløst gjennom nettutgaven av Fredrikstad Blad, da alle mine prinsipper brått skulle bli satt skikkelig på prøve. Av en eller annen grunn beveget øynene mine seg mot annonsedelen, og mer spesifikt, leiligheter til salgs. Og plutselig oppdaget jeg den! Leiligheten som skulle komme til å bidra til et usannsynlig nivå av mental ustabilitet i mitt liv - i flere uker fremover. 

 



Jeg hadde egentlig for lengst utelukket leiligheter i Fredrikstad, punktum finale, fordi det ville bli for dyrt. Men denne leiligheten så ut til å være så fin og samtidig så rimelig, at jeg nesten var overbevist om at den var et "luftslott", for godt til å være sant. Likevel følte jeg såpass mye kjærlighet til dette stedet allerede ved første blikk, at jeg ble nødt til å ta kontakt med banken for å høre om jeg ville ha råd til å prøve meg på en budrunde.



Det tok altfor lang tid å høre tilbake fra banken. Det tok faktisk en hel uke! Og for hver dag ble jeg mer og mer nervøs, jeg sluttet å spise og sove, og selv om jeg dro på halloween-fest som lilla djevel, følte jeg meg mye mer som en zombie. En zombie med masse, masse ustabile følelser inni seg, som bare kunne eksplodere i tårer og fordervelse når som helst. Jeg fordypet meg i bildene av den søte stua, det kjempepraktiske kjøkkenet og den fantastiske balkongen. Jeg mener, den var LILLA! Hvor mange leiligheter har en koselig balkong som er lilla???

 


Jeg hadde fortsatt ikke hørt fra banken da det var tid for visning. Jeg hadde imidlertid alliert meg med foreldre for å arve et Obos-medlemsskap med lang ansiennitet. Etter visningen var det nemlig tid for budrunde, men med lang ansiennitet kunne jeg bare kuppe hele budrunden og gått inn med det høyeste budet helt på slutten, i ro og mak. Med pappas hjelp hadde jeg faktisk medlemsskap helt tilbake til 1983! Det burde jo holde, kanskje?  Nervøsitetsnivået mitt var allerede nå så høyt at jeg dagen før hadde opptil flere gråteanfall, og jeg tror aldri jeg har vært mindre konsentrert på jobb enn jeg var denne dagen - i hvert fall ikke opp til denne dagen. Jeg dro med meg foreldrene mine på visning, for å kunne få noen flere par øyne til å finne feil og mangler, eller smuglytte til samtalene blant de andre interesserte. Jeg hadde håpet at det kanskje ikke var så mange på visning, men fant ut ganske fort at det var et svært så idiotisk håp å ha. Det krydde av mennesker. Det var så mange at det knapt var plass til alle i leiligheten, som tross alt bare var på noen og tjue kvadratmeter. Og med unntak av en 18-åring som forlot åstedet i forakt da hun fant ut at det ikke var noe eget soverom, virket alle som var der brennende interessert. Der og da gjennomgikk jeg det første stadiet av kjærlighetssorg. Jeg stod der i en krok som en enslig løve på savannen, som betraktet en flokk hyener i dét de kastet seg over byttet de nettopp hadde stjålet fra meg.



 En dame i rød kåpe bestemte seg sagtens der og da for å legge inn et bud. Samtidig fyltes den lille leiligheten stadig mer av skuelystne interessenter. Jeg orket ikke mer, og dro hjem med en følelse av likegyldighet. En svært falsk følelse. Oppriktig talt hadde jeg nok aldri ønsket meg den leiligheten mer enn jeg gjorde akkurat da. Den hadde svart til forventningene, og vel så det. Og da jeg kom hjem, hadde banken svart.

 For å gjøre en lang historie litt kortere kan jeg jo si at det ble en ganske spesiell helg. Jeg visste at jeg kunne få leiligheten hvis jeg spilte kortene mine rett, men å kjøpe leilighet er et sjakkspill av dimensjoner jeg ikke hadde noen anelse om på forhånd. Heldigvis hadde jeg dette OBOS-medlemsskapet, og kunne slappe av hele helgen, vel vitende om at jeg hadde forkjøpsrett og ikke trengte å by. Dessverre kom det en blåmandag etter denne helgen, da jeg fant ut at det hadde meldt seg en annen budgiver, med ansiennitet fra 1969. Igjen føltes alt håpløst, for samtidig hadde høyeste bud også nådd et nivå jeg ikke kunne håpe å konkurrere med. Men da ting så som mørkest ut, viste det seg likevel at karma skulle være på min side denne gangen....

 



 Faren min hadde opplevd nesten samtlige av mine følelsesmessige utbrudd denne siste uken, og fant ut at han ville hjelpe meg skikkelig. Med hans hjelp kunne jeg legge inn et bud som feide samtlige av banen. Og som for å feire at jeg nettopp har trådt inn i klubben for folk med hele tre tiår under beltet, kan jeg nå også kalle meg stolt eier av min første leilighet :)

 Dette siste bildet er av samme rom som det første, men med litt ny stil!

Nervene mine er nå tilbake på et normalt nivå. Takk og pris.

 

Tidsnød

Det er rart med slike ting som tid. Noen ganger kan det virke som hvert minutt tar en evighet, at man aldri beveger seg av flekken, og kanskje det til og med føles som om man lever et liv som er fullstendig begivenhetsløst og ikke verdt å skrive en eneste linje om i dagboken, bloggen eller hva det nå er man pleier å skrive om livet sitt i.

Andre ganger fyker livet bare av gårde. I dag sitter jeg og gomler fornøyd på en krumkake, mens jeg konstaterer at verden utenfor er dekket av et ganske tjukt lag med snø. Det er visst jul. Det er til og med hvit jul, men i år har jeg ikke rukket å verken drømme om eller tenke på det noe særlig. Gjennom livet har jeg alltid prøvd å ha nok tid til å stoppe opp og tenke. Overskudd til å fundere over hvordan alt henger sammen har alltid stått ganske sentralt for meg. Ellers flagrer bare verden av sted, mens jeg ganske hjelpeløst bare må la meg rive med.

I år har livet flagret ganske intenst. Derfor sitter jeg nå og prøver å samle tankene og alt som er skjedd i dette ene blogginnlegget. Noe sier meg at det kan bli problematisk, men likevel. Her er noen store og små høydepunkter. Det aller største må jeg likevel spare til neste innlegg.

Årets sommerferie gikk til steder som blant annet så slik ut:


(Eget innlegg fra denne ferien kommer forhåpentligvis før foreldelsesfristen på 1 år. Hold dere fast!)

Med fornyet energi vendte jeg tilbake til jobb og hverdagsliv, hvor jeg bedrev fritiden med å gjette kryptiske tegninger...



og utveksle betydningsfulle og megetsigende meldinger med min kjære mellon:

 
(beware my copy and paste skills, for they are indeed amazing....)

Plutselig var jeg i Krakow. Der hadde de noen flotte bygninger.



Jeg husker kanskje allikevel best de forrykende turene vi kjørte med sånne små guide-busser, som vi bestemte oss for å bruke som taxi siden vi var ganske mange.

Du har ikke smakt på livet før du har dinglet med beina en halv meter unna en stor trailer midt i polsk storbytrafikk.

Så kom jeg hjem igjen, og det var tid for mere jobb - utenom da jeg tok en uke fri for å ta en eksamen. Ferie for å ta eksamen. Ferie for å ta eksamen? Noe fælt må ha skjedd med meg siden studietiden.



WoW-musematta mi var med meg gjennom tykt og tynt, og ivaretok min indre spillenerds interesser gjennom denne tunge tiden. De lærde strides enda om det endelige resultatet av denne eksamensstrabasen.

Så skjedde det en hel masse, som jeg skal fortelle om i neste innlegg, som jeg lover skal komme snart!

Og innimellom det, så var det visst Halloween. Jeg hadde det ganske hyggelig da også. Dere gjetter nok helt sikkert ikke hvor jeg var. Kan avsløre at det var hos en person som har vært observert på bilder med umenneskelig store mengder gresskar.



De døde vandret og hjemsøkte med fryd og fordragelighet hele natten gjennom. Så gikk de og la seg igjen.

12.12.12 var en dato mange av oss hadde ventet på lenge. Ikke fullt så symmetrisk som 11.11.11, kanskje. Men den brakte med seg noe den tidligere datoen absolutt ikke kunne skilte med. Premieren på første del av Hobbiten-trilogien! Og for første gang på en Middle Earth-relatert premiere var jeg faktisk kledt ut som "one of the good guys". Men jeg er fortsatt litt usikker på hvilken dverg jeg var...


(Takk til min kjære mellon for kostymet! Før eller siden skal vel jeg også klare å sette sammen mitt eget ;) )

Og før noen visste ordet av det, var det blitt jul.



Sølvguttene ble nok også tatt litt på senga, for de hadde det jammen travelt. Svooosssjjjjj!

Og her sitter jeg nå, og hører splæsjet fra biler som kjører gjennom snøen, som er i ferd med å bli til vann. Omsider har julefreden senket seg. Endelig kan jeg samle tankene, og knyte sammen trådene for dette snart forgangne 2012, før neste år starter.

Håper dere som leser dette har hatt og fortsatt har en flott jul!




 

Hva, sommerferie, nå?

I år kunne jeg for første gang i mitt liv bestemme selv når jeg skulle ha ferie. Jeg kunne valgt å faktisk ha ferien midt på sommeren, som et normalt menneske, og hatt noen deilige, avslappende uker i juli. I stedet fant jeg ut at jeg ville være original, og tok en uke i mai, og to i slutten av august. Det kjipe er at sommeren ser ut til å være på hell, og at jeg har tilbrakt det meste av den bak en kontorpult. Det fantastiske er at ferien min er nåååå :)

Og i går var det jo en fantastisk dag, med fantastisk sommervær. Den måtte så klart tilbringes på bryggepromenaden i Fredrikstad.



Jeg ble til og med skikkelig brun! Eller, det vil si... Den venstre foten min ble skikkelig brun. Jeg satt nemlig i skyggen. Men foten min kunne skrytt av å ha vært i syden uten at noen ville ha reagert. De hadde nok imidlertid likevel lurt på hvor resten av meg var mens dette foregikk.

Nå står en episk og fantastisk fjelltur snart for dør, og jeg er travelt opptatt med forberedelsene. Skummelt var det likevel da jeg fant ut at vi hadde fått besøk av denne tvilsomme skikkelsen på badet.

Dette var langt på vei den mest urovekkende oppdagelsen jeg har gjort siden jeg fant mellonen min i skogen for noen måneder siden. Disse tingene her har nemlig en helt egen radar for å lande på meg. Hvileløst søker de etter meg med sine klaprende, forvokste vinger og sin skarpe luktesans(?), helt til de en natt ramler ned i mitt intetanende, sovende ansikt. Med mindre jeg finner dem først. Jaktsesongen er herved i gang.

Sporty søndag

Tidsperspektiv er en merkelig greie. Jeg er i den situasjonen at jeg nå fortsatt (eller heller "på nytt") bor der jeg bodde mens jeg vokste opp, og selv om noen busker har blitt trær, noen trær har blitt kuttet ned, og enkelte bygninger har skiftet farge, blitt revet eller kommet til, er det fortsatt de samme, trygge hjemtraktene jeg villstyrte rundt i som liten. Over gaten fra huset mitt er det fortsatt en liten skog, som jeg som liten var sikker på at jeg skulle flytte inn i, og leve på bringebær resten av livet.Jeg har nok etter hvert innsett at det kanskje ikke var en helt vanntett plan, men det er likevel fortsatt en koselig tanke.

Jeg har ikke alltid vært så flink til å bevege meg utenfor husets fire vegger, men da jeg var barn, pleide mamma ofte å dra meg med gjennom lysløypa, som befinner seg ca. 1 km fra huset mitt, opp gjennom en stor og fantastisk skog, til alle Fredrikstad-turgåeres Mekka - som de alle vandrer til på pilgrimsferd hver eneste søndag - nemlig Skihytta. Siden den tid har det vært vanskelig å få meg til å gå noe som helst sted uten et bestemt mål eler en bestemt mening, men da jeg stakk nesa utenfor døra i dag og kjente solstrålene varme, da skjønte jeg at dette var mitt kall - jeg måtte simpelthen slå meg sammen med de andre turgåerpilgrimene og sette kursen mot Skihytta, jeg også.

Min vandring gikk først forbi gyldne sletter av bygg - det ser ut til at bondens avlinger er godt i rute :)

Litt rips fant jeg også på min vei.

Men så kom jeg til den velkjente svingen fra gamle dager, hvor veien gikk inn i selveste skogen, og min medbragte jakke nok ville bli nødvendig grunnet skyggen fra de høye trærne... Men hva har skjedd her?



HVOR ER SKOGEN MIN?!?

Åh, her er den visst... :(



Dette er visst sånne traumatiserende ting som skjer når man tar en pause fra lysløypa på ca. 20 år. Skogen blir massakrert! Forhåpentligvis kommer det etter hvert ny skog der, som om 20 år igjen vil ha vokst seg opp til en rimelig skoglignende størrelse. Likevel må jeg si jeg savnet de gamle trærne jeg kjente så godt som liten. Det eneste jeg nå kunne forholde meg til fra barndommens søndagsturer, var lyktestolpene. De er jo forsåvidt ganske kule, da...

For mange, mange år siden, da de skulle lage lysløypa, var det lokale sponsorer som betalte for lyktestolpene. Som takk fikk hver enkelt sponsor en plakett. Lyktestolpene er nummerert. Jeg vet ikke helt hvorfor de er det, men det er en fin måte å finne ut hvor langt unna Skihytta du er på. Rett ved Skihytta står nemlig nummer 1 - så jo lavere tall, jo nærmere er du. Her var jeg ca. halvveis. Når jeg gikk her som liten, var lyktestolpene det som gjorde turene interessante. Jeg likte godt å alltid vite nøyaktig hvor mange lyktestolper det var igjen til melkesjokolade og vaffel på Skihytta :)

 

På veien møtte jeg en stakkars jogger. Han lurte på veien til bilen sin, og jeg greide å sende ham i stikk motsatt retning. Etter en stund hadde han tydeligvis møtt noen andre, og blitt sendt i riktig retning igjen. Så møtte han så klart meg igjen. Awkward..... Neste gang skal jeg nok sjekke Google Maps før jeg går ut.

Nummer 3! Det må jo bety at jeg nesten er fremme. *Se seg rundt*

Skihytta! Alle slitne turgåeres redning. Jeg nøyde meg med å ta et bilde av den i dag - for selv på dette stedet midt i skogen koster sjokolade penger, noe jeg hadde glemt å ta med meg. Men da følte jeg meg jo egentlig bare enda mer sunn og tøff!

 

Mange koselige bålplasser like ved. Her husker jeg at jeg stekte pinnebrød da jeg var ca. 8.

Når alt kom til alt, etter å ha fortrengt den grusomme skogsmassakren og det ubehagelige andre møtet med joggemannen, syntes jeg fortsatt det hadde vært en deilig og fredfull tur. Men da jeg i tillegg begynte å kjenne gnagsår på anmarsj i joggeskoene - da skjønte jeg at det var nok. Jeg håper vel likevel kanskje å kunne gjenta ferden før det har gått 20 år til.

 

God søndag :)

"Jobbedag"

Det å ta ferie sent i august virket som et logisk og innlysende valg da jeg fattet beslutningen mot slutten av april, med Madeira-ferie i mai enda i anmarsj, og regn dansende på vinduene... Men det begynner å gå opp for meg at det egentlig var alt annet enn særlig smart. Når man jobber om sommeren, må man jo også jobbe for alle dem som har vært smarte nok til å ta ferie.
Så da sitter jeg her, en julilørdag, og jobber. Heldigvis regner det, så det er ikke så mye annet å ta seg til. Et godt påskudd for å jobbe jevnt og trutt, gjennom hele dagen, selv på en lørdag.
I teorien.

I praksis har imidlertid denne dagen så langt fortonet seg slik:

- har vært hos frisøren
- har vært en tur på kafé
- satte meg så ned for å jobbe
- fant ut etter ti minutter at jeg trengte noe å knaske på
- dro til butikken og kjøpte noe å knaske på
- dro hjem igjen
- dro til butikken en gang til, fordi jeg glemte noe særdeles viktig (+ en sjokolade)
- satte meg ned for å jobbe igjen
- knasket på alt knasket jeg kjøpte i butikken ... bestemte meg for at jeg kunne spart meg de sure colaflaskene
- bestemte meg for at det var for kaldt, og tok på meg mere klær
- bestemte meg for at det var for varmt, og tok av nevnte varme klær igjen
- har spilt Wordfeud og tatt ca. 300 poeng fordelt over forskjellige kamper mot kjente og ukjente (kan jo ikke bare sitte og jobbe!?)
- bestilt 6 bøker fra bokkilden
- skrevet liste over hva jeg har gjort i dag
- skrevet dette blogginnlegget

Så ja, en fin og produktiv jobbedag.

Til slutt, en litt artig greie, som nok greit motbeviser påstanden om at "oversetting bare er å bytte ut ordene med de samme ordene på et annet språk".
I filmen under har de laget en film ved "hjelp av" maskinoversettelse - manuset ble skrevet på engelsk, oversatt til fransk med Babelfish (noe a la Google translate), oversatt til tysk, og så tilbake til fransk og engelsk igjen.
Dialogen som ble resultatet er jo helt fullstendig forståelig og logisk :)

Riktig god helg :)

Madeiraprakt! (del 2)

Velkommen tilbake til Madeira, øya der hårbørster gror på trær,





blomster vokser inni blomster





og lyktestolpene er høye som fjell.






Vi var en tur i botanisk hage, så tiden har nå kommet for å imponere dere med min mangel på botanisk innsikt.

De fleste plantene som her er avbildet, heter "fin blomst", "fin busk" eller "fint tre" - men det finnes nok noen unntak.
Dette har  for eksempel blitt oppgradert til "kjempekult tre":

Og her er en jeg faktisk vet at heter "engletrompet" (fordi noen fortalte meg det da de så bildet)

Det var i det hele tatt veldig mye fint i botanisk hage ...







Så dro vi til Nonnenes dal, og jeg tok bilde av meg selv utenfor en kirke som viste seg å ikke ha noen historisk betydning eller tilknytning til disse nonnene i det hele tatt.

Men det var masse høye, fantastiske fjell her. Og jeg elsker jo fjell!



På veien ned i dalen kjørte vi forbi skoger av eukalyptustrær. Disse fantastiske trærne vrir seg når de vokser, og trær nord for ekvator vrir seg generelt motsatt vei av de sør for ekvator. Barken klarer ikke å vri seg slik, så den faller av. Kult? Det luktet også skikkelig sterkt av dem da vi kjørte tilbake mot Funchal, for da hadde det nettopp begynt å regne.

Den siste dagen før vi skulle reise hjem, klarte jeg å bli syk. Mamma dro alene på marked, men klarte å ta et flott bilde med seg hjem til meg.

Jeg skulle gjerne ha snust litt rundt her selv, altså ...



Men alle gode ting har en slutt, og så også mitt opphold i denne lille oasen i Atlanterhavet...

Farvel Madeira, og på gjensyn :)

Madeiraprakt! (del 1)



Tjohei, som tiden går. Nå har det, som jeg kanskje ventet, gått litt for lang tid siden jeg la ut det som nok bare kan kalles en "teaser" for et mye bedre innlegg med masse eksotiske og flotte Madeira-bilder... Da jeg kom hjem, ble jeg nemlig litt overfalt av den brutale hverdagen - men jeg har også fått noen nye og spennende blogg-ideer som kanskje vil manifestere seg her etter hvert - den som lever får utvilsomt se.

Det var en solrik mandag ettermiddag at jeg og min kjære mor humpet ut av flyet og inn i tropisk ørkenluft til lyden av svaiende palmer, og vi ble skyflet inn på en buss og kjørt til hotellet vårt, et av den fine typen med havutsikt. Vi ble sittende en god stund og bare beundre utsikten - blått hav så langt du ser, bokstavelig talt.





Dagen etter skulle vi egentlig ut på en fire-timers gåtur i Madeiras hovedstad, Funchal, men denne byen så skremmende stor og bratt ut, så det ville ikke foten min.



I stedet tok vi en rolig gåtur langs vannet.





Vi fant et tre som lignet på en kamel.





Jeg elsker disse trærne. De er lilla, og gjør at til og med gule taxier kan se kule ut!





Sjørøverskip hører også med.




På onsdagen var vi litt lei av å henge rundt ved hotellet, så da passet det bra at vi skulle på utflukt med minibuss rundt på øya. Først stoppet vi i en liten landsby som het Ribeira Brava, hvor de hadde et veldig stilig klokketårn.




Turen bar deretter opp i fjellene. Jeg satt der og knipset som om jeg aldri hadde sett fjell før i hele mitt liv. Her er ca. 2 % av bildene jeg tok (minibuss i bevegelse er ikke helt ideelt for å ta magiske fjellbilder).








Øya hadde også en egen populasjon ville taurens. Disse var nok av den kjedelige typen som ligger og ruller seg i gresset i stedenfor å dra på quests og levle. (Påvirket av WoW, jeg? Jeg har ikke hørt på maken!)





Denne fantastiske byen ligger på nordsiden av øya, og heter Porto Moniz. Jeg har lyst til å flytte dit, så jeg bare kan stå og høre på vannet som slår mot klippene dag ut og dag inn...





I den samme fantastiske byen hadde de en restaurant, som var et av våre mål for dagen. De hadde et sånt sleipt turist-triks gående her, hvor de gikk rundt og tok bilder av oss sammen med denne jenta i nasjonaldrakt (?) - som vi da senere kunne kjøpe for 5 euro.




Men en slik utspekulert handel var det så klart ingen som falt for.



Ehem. (Ekstra dumhetspoeng for solbriller innendørs?)

Onsdagen ble avsluttet med et besøk på denne vakre vingården. Jeg tror jeg skal flytte til dette tettstedet også.



Bare se på fjellene! Og vannet! (nei, jeg har nok aldri sett fjell og vann før)

Innlegget fortsetter i neste del (og nei, jeg har ikke tenkt til å vente i flere uker denne gangen :) ).

Avbrekk

Jeg befinner meg for øyeblikket på en av Europas øyperler. Jeg burde vel kanskje bruke tiden min på å nyte dette øyeblikket, og ikke sitte her og blogge, men jeg nyter faktisk det å blogge også - så her kommer en liten forsmak på neste innlegg, som antagelig vil ha mange fler (og finere) bilder, en mer strukturert tekstoppbygning og kanskje til og med litt poesi. Ja, jeg vet, store ord!  But then again, når jeg skriver neste innlegg vil arbeidslivets byrder igjen ha senket seg over mine skuldre, så kanskje en miniversjon fra selve øya er greit likevel.

Øya, ja. Jeg befinner meg på Madeira, en vakker, liten øy 45 mil nord for kanariøyene med stor blomsterprakt og enda større fjell. Jeg har tatt en stor bunke bilder her, men ledningen til kameraet mitt ligger hjemme i Norge. Men man har da iPhone også!

Her er utsikten fra balkongen vår på hotellet. Vi har utsikt over en parkeringsplass og et annet hotell, men også en rimelig stor andel av Atlanterhavet. Det er jo ikke så verst :)



I tillegg til blomster, dyrker de selvfølgelig en del fornuftige ting på denne øya også. En stor andel av øyas befolkning livnærer seg blant annet med forskjellige typer jordbruk. Noen dyrker vin, mens andre dyrker grønnsaker. Det finnes også ganske mange bananplanter her, og jeg synes de er utrolig morsomme å se på :)



Tiden min her har likevel gått mye til avslapning, siden jeg hadde et uhell med ankelen min på 17.mai. Og da er det jo finfint å kunne gjøre det med en liten paraplydrink! Denne pina coladaen hadde riktig nok ikke paraply, men den var god likevel :)



Neste innlegg forteller den spennende historien om da påskeninjaen trosset sin vonde ankel og dro på sightseeing i Madeiras fjelllandskap!

På gjensyn :)

Les mer i arkivet » Januar 2013 » Desember 2012 » November 2012
hits