Sporty søndag

Tidsperspektiv er en merkelig greie. Jeg er i den situasjonen at jeg nå fortsatt (eller heller "på nytt") bor der jeg bodde mens jeg vokste opp, og selv om noen busker har blitt trær, noen trær har blitt kuttet ned, og enkelte bygninger har skiftet farge, blitt revet eller kommet til, er det fortsatt de samme, trygge hjemtraktene jeg villstyrte rundt i som liten. Over gaten fra huset mitt er det fortsatt en liten skog, som jeg som liten var sikker på at jeg skulle flytte inn i, og leve på bringebær resten av livet.Jeg har nok etter hvert innsett at det kanskje ikke var en helt vanntett plan, men det er likevel fortsatt en koselig tanke.

Jeg har ikke alltid vært så flink til å bevege meg utenfor husets fire vegger, men da jeg var barn, pleide mamma ofte å dra meg med gjennom lysløypa, som befinner seg ca. 1 km fra huset mitt, opp gjennom en stor og fantastisk skog, til alle Fredrikstad-turgåeres Mekka - som de alle vandrer til på pilgrimsferd hver eneste søndag - nemlig Skihytta. Siden den tid har det vært vanskelig å få meg til å gå noe som helst sted uten et bestemt mål eler en bestemt mening, men da jeg stakk nesa utenfor døra i dag og kjente solstrålene varme, da skjønte jeg at dette var mitt kall - jeg måtte simpelthen slå meg sammen med de andre turgåerpilgrimene og sette kursen mot Skihytta, jeg også.

Min vandring gikk først forbi gyldne sletter av bygg - det ser ut til at bondens avlinger er godt i rute :)

Litt rips fant jeg også på min vei.

Men så kom jeg til den velkjente svingen fra gamle dager, hvor veien gikk inn i selveste skogen, og min medbragte jakke nok ville bli nødvendig grunnet skyggen fra de høye trærne... Men hva har skjedd her?



HVOR ER SKOGEN MIN?!?

Åh, her er den visst... :(



Dette er visst sånne traumatiserende ting som skjer når man tar en pause fra lysløypa på ca. 20 år. Skogen blir massakrert! Forhåpentligvis kommer det etter hvert ny skog der, som om 20 år igjen vil ha vokst seg opp til en rimelig skoglignende størrelse. Likevel må jeg si jeg savnet de gamle trærne jeg kjente så godt som liten. Det eneste jeg nå kunne forholde meg til fra barndommens søndagsturer, var lyktestolpene. De er jo forsåvidt ganske kule, da...

For mange, mange år siden, da de skulle lage lysløypa, var det lokale sponsorer som betalte for lyktestolpene. Som takk fikk hver enkelt sponsor en plakett. Lyktestolpene er nummerert. Jeg vet ikke helt hvorfor de er det, men det er en fin måte å finne ut hvor langt unna Skihytta du er på. Rett ved Skihytta står nemlig nummer 1 - så jo lavere tall, jo nærmere er du. Her var jeg ca. halvveis. Når jeg gikk her som liten, var lyktestolpene det som gjorde turene interessante. Jeg likte godt å alltid vite nøyaktig hvor mange lyktestolper det var igjen til melkesjokolade og vaffel på Skihytta :)

 

På veien møtte jeg en stakkars jogger. Han lurte på veien til bilen sin, og jeg greide å sende ham i stikk motsatt retning. Etter en stund hadde han tydeligvis møtt noen andre, og blitt sendt i riktig retning igjen. Så møtte han så klart meg igjen. Awkward..... Neste gang skal jeg nok sjekke Google Maps før jeg går ut.

Nummer 3! Det må jo bety at jeg nesten er fremme. *Se seg rundt*

Skihytta! Alle slitne turgåeres redning. Jeg nøyde meg med å ta et bilde av den i dag - for selv på dette stedet midt i skogen koster sjokolade penger, noe jeg hadde glemt å ta med meg. Men da følte jeg meg jo egentlig bare enda mer sunn og tøff!

 

Mange koselige bålplasser like ved. Her husker jeg at jeg stekte pinnebrød da jeg var ca. 8.

Når alt kom til alt, etter å ha fortrengt den grusomme skogsmassakren og det ubehagelige andre møtet med joggemannen, syntes jeg fortsatt det hadde vært en deilig og fredfull tur. Men da jeg i tillegg begynte å kjenne gnagsår på anmarsj i joggeskoene - da skjønte jeg at det var nok. Jeg håper vel likevel kanskje å kunne gjenta ferden før det har gått 20 år til.

 

God søndag :)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

bassa

bassa

29, Fredrikstad

Mitt navn er bassa, og jeg er en ninja! Spesielt når det er påske. Da hopper jeg frem fra buskene på beste ninjavis og.. er..kul? Men egentlig heter jeg Kristin, og er rett og slett bare helt fullstendig ordinær. Jeg kan ikke kampsport. Jeg liker bare å late som. Vennligst ikke prøv å slåss med meg. Da løper jeg min vei! Men jeg liker å sjonglere, da.

Kategorier

Arkiv

hits